Nordvågen forbrendt

Langt, langt opp i kolde Norden,
hadde vi vårt barndomshjem.
Midt i blanke Porsangerfjorden
ligger Nordvågen forbrendt.

Hårdt, brutalt var det som hendte
snart så var vi underveis.
Mange folk som vi godt kjente
fant sin død på denne reis.

Alt vi eide her i verden
som har kostet slit og strev.
Tok de fra oss tross all smerte
som vi følte for alt kjært.

Så en dag dem la til bryggen
skuta som vi skulle ha.
Alle folk med sitt på ryggen
gikk til skipet for å dra.

Så en frostklar lørdagsmorgen
vinket vi vår bygd farvell.
Øyet blinket vått av sorgen
Da vi så de kjære fjell.

Det var tungt å måtte skilles
Fra det std hvor vi er født.
Sneens teppe hviler stille
skjuler alt som ligger dødt.

Nå er reisen vår til ende
vi er kommet heldig fram.
Men vi mange tanker sender
til denøde bardomsstrand.

Men en dag skal vi tilbake,
hjem til Nordlys, sne og frost.
Hjem til Midnattsol så fager
det er landet kun for oss.

Så en dag er vi tilbake
på vår brendte gamle tomt.
Nå skal ingen mørke skygger
gjøre livet grått og vondt.

Nå til slutt en takk til alle
som har vist oss kjærlighet.
Takk og Takk i fra oss alle
som fra nord var kommet med.