Nordvågensang

av Osvald Nilsen

Oppunder pol, bader i sol, står Presttinden dagen lang.
Sol over strand, Nordvågen havn, skjønne syn du ei så.
Når fiskerflåten i klynger ut gjennom sundet seg gynger,
kommer de ved kveld tilbake, larmende med fiskelast.
Da liv og lyst, hersker på ny, havnen i stadig uro er.
Fisken opp skal henges, på hver hjell på land.
Alle sammen er i arbeid, hver kvinne og hver mann.

Reisen den går i syd og i nord men hjem til Nordvågen.
Står all min hu skal jeg og du aldri den solhavn få se.Alltid jeg syns du var herlig, når vestavinden så veldig.
Blåste mellom hus ogte i grus styrtende ned for den frafus.
Stod vi ned ved stranden samlende i flokk.
Båteene på havnen tørner sammen med knak og brak.

Hvor hen jeg går, hvorhen jeg står Nordvågjen tanken når.
Minnes da to — øyne som lo, får jeg dem snart igjen se.
Hjemme hos mor vil jeg leve på ny i glede og strevet.
Når jeg atter til deg kommer, aldri jeg ifra deg drar.
Da skal vi to bygge og bo fremtidens hjem i kjærlighet jeg
aldri glemmer, der har min vugge stått.