Skogen på Repvågstranda

Dikt av Kjell Sandvik

Skogen på Repvågstranda tok kanskje tusen år
for å bli noe mer en kronglete bjørk i
kampen mot stein, ishavets vinder og mørketid

Likevel måtte de barke den ned for å tyne ut brødet,
likevel måtte de hugge den ned for å skaffe seg varme i ovnen

Og dalen ble uten trær ble myrsøkk og snaue tuer,
men noen mintes en skog her.
Taust sto røttene under torva

Nye vinder kom over fjellene
og vinde bar frø fra skogene på fjerne vidder,
plantet dem på nytt i Repvågdal

Dette under går ingen forbi
Skogen står her, i det golde landet.
Gamle mennesker som tror på Gud
taler om bønnens susende bjørkeløv

Alst så underlig fylt av liv, —
Solen i vest, myggsvermen over vannet
og veien som kroker seg forbi
men unge fotsteg på grusen.

Om kvelden så jeg en ørn så rørlig over skogen.
Et mysterium, et veldig fugl som hungrig gjester harene
og revene og ryper…

Hvem vet om disse livets bilder
er her om nye hundre eller tusen år,
og om noen dikter da skal skrive
en linje om så vakker skog.